Aftenpostens kultur og debattredaktør, Knut Olav Åmås, har et prisverdig kritisk blikk på norsk forskningspolitikk. Det virker som han er genuint opptatt av norske forskeres vel og vel. Et særsyn i en mediahverdag hvor forskningens vilkår ikke akkurat er førstesidestoff. All ros til ham for det. Men i sin kommentarartikkel 21.desember i år svikter noe av argumentasjonen. Han er, i lett ironisk stil, oppgitt over at forskerne i UoH-sektoren klager over manglende tid til forskning når undersøkelser vitterlig viser at tid til administrasjon har gått ned og lurer på om norske forskere egentlig er noen surmulere som i bunn og grunn ikke makter å organisere tiden sin godt nok.
Her glemmer imidlertid Åmås et poeng. I rapporten, Forskningsvilkår ved norske universiteter i et internasjonalt perspektiv (NIFU, 2010), gjøres en sammenligning av forskningsvilkårene på universitetene i 7 ulike land. Den viser at det ikke er store forskjeller i forskningsvilkårene for vitenskaplige ansatte i de ulike landene, men på enkelte felter finner man klare forskjeller. For Norge gjelder dette bl.a. en uttrykt mangel på undervisnings- og forskningsassistanse. Konklusjonen er bl.a. at dette kan bidra til å forklare hvorfor professorer i Norge har et lavere publiseringsomfang enn sine kollegaer i de andre landene. Selv om det er en del metodiske forbehold ved undersøkelsen, så viser den at det kan være mulig at forskere i UoH-sektoren i Norge må gjøre langt mer selv både på forskningssiden og undervisningssiden, enn det som er vanlig i de andre landene. Nå ønsker vi vel ikke amerikanske tilstander her i Norge. Der de mest publiserende forskerne er skjermet for undervisning. Der undervisningen på lavere nivå i stor grad gjennomføres av en hærskare av universitetslektorer og andre på dårlige og oppsigelige korttidskontrakter. Tidstyv-problemstillingen i UoH-sektoren er uansett er langt mer sammensatt enn at norske forskere er dårlig til å organisere sin egen tid, slik Åmås hevder.
Verre er det at Åmås mener at svaret på manglende sammenhengende tid til forskning er at forskerne bør oppgi en del av sin fleksibilitet. Akkurat som om stemplingsur og detaljert registrering av arbeidstiden vil gi noen mer sammenhengende tid til forskning? Eller at man gir avkall på muligheten for å arbeide på hytta eller hjemme i korte perioder og heller befinne seg uavbrutt på jobben, vil gi noe mer tid til forskning? Nei, forskning etter stoppeklokkeprinsippet er det vel ingen som har tro på. Det er riktig at mer sammenhengende tid til forskning er en av de største utfordringene for UoH-sektoren, men man løser ikke det ved økt regulering eller økte krav knyttet til bruk av arbeidstiden. Er det noe gjennomgang at de gode forskningsmiljøene viser så er det at en ”byråkratisk kultur” med mye regel- og målstyring har en negativ innvirkning på forskningskulturen og forskningsproduksjonen.
