Å skape nettverk – verk for forskere

Særlig yngre forskere blir tutet ørene fulle med hvor viktig det er å danne nettverk mot andre forskere og forskningsmiljøer i inn og utland. Ikke minst i forhold til søknader til EUs rammeprogram framholdes nødvendigheten av å ha et godt faglig nettverk. Men en spørreundersøkelse blant et utvalg av 500 forskere ved britiske universiteter viser at nettverksaktiviteter skaper mer hodebry enn antatt.

Totalt sett så engasjerte få seg i nettverksaktiviteter for å bli mer synlige innenfor sitt fagfelt. Det mest vanlige var å snakke med folk man ikke kjente eller bare delvis kjente på konferanser og seminarer (46 %), delta i sosiale aktiviteter med sine kollegaer (36 %) eller påta seg oppgaver på universitetet som gjør at man blir bedre kjent innad på universitetet (36 %). Aktiviteter som bruk av elektroniske medier for å skaffe seg nye eller styrke forholdet til eksisterende kontakter fikk en lav svarprosent (henholdsvis 10 % og 13 %).

Et gjennomgående trekk er at forskere er tilbakeholdne eller viser motvillighet mot nettverksaktiviteter. Selv om mange svarer at de har lite tid (48 %) svarer hele 36 % at de mangler selvtillit og at de føler at det ikke er "etisk" riktig (32 %). Kvinner svarer oftere enn menn at de mangler selvtillit. I det hele tatt opplever få aktivt nettverksarbeid som komfortabelt.

En av respondentene sier bl.a. (egen oversettelse):
”Den har tatt meg mange år å innse at det er helt i orden å gå rett opp til folk og introdusere meg selv. Jeg er faktisk ganske sjenert, tro det eller ei, men det profesjonelle utviklingskurset jeg har deltatt i og særlig det som gjaldt nettverksarbeid, har fått meg til å innse at å utvikle nettverk er noe man må gjøre hvis du ønsker å være en forsker”.

Eller:
”Jeg antar jeg ikke er særlig god på å fremme eller framheve meg selv. ”Hei, se hvor flink jeg er!”. Som kanskje kommer av at jeg etter år som post doc har mistet selvtilliten, men også fordi jeg ikke er en person som ønsker å framheve meg selv.”

Eller:
"Professorene er for opptatt og møter for mange mennesker for å være særskilt interessert i hva du har å si, hvis du da ikke har noe særskilt relevant å si dem. Det er ganske nedverdigende, det er hardt arbeid og det gjør en forlegen."   

Det ligger ganske sikkert noe i forskningsmoralen som gjør at man ikke skal tro at man er bedre enn andre og i hvert fall ikke vise det utad. Som i og for seg kan være en god egenskap. Ingen ting er fjernere for mange forskere enn ”the selling of the self”. Men det kan også gå for langt den andre veien, som spørreundersøkelsen i UK viser. Det er uheldig om ”janteloven” i forskningsverdenen virker som en hemsko for at unge, lovende forskere kan bli flinkere til å utvikle faglige kontakter i inn- og utland. Man bør tenke igjennom om ikke evnen til å skape og utvikle faglig nettverk bør inngå som et tilbud til våre doktorgradsstudenter.              

Best i verden på samarbeid universitet - næringsliv? The Wilson Review.

Storbritannia har ambisjon om å bli best i verden på samarbeid universitet - næringsliv. UK huser jo allerede flere av verdens fremste universiteter (verdensranking). Myndighetene ønsker at de verdensledende universitetene skal få en enda større samfunnsøkonomisk betydning. Den økonomiske krisen har nok også forsterket ønske om at universitetssektoren skal bidra til å skape flere arbeidsplasser, bedrifter og mer vekst i næringslivet. Den britiske regjeringen bestilte i 2011 en gjennomgang av dagens samarbeid mellom universiteter og næringsliv. Man ba også om forslag til hvordan UK kunne bli best i verden på dette feltet. Sir Tim Wilson, tidligere rektor ved Hertfordshire  University fikk oppdraget og leverte rapporten i februar i år (the Wilson Review). Rapporten innholder mange gode analyser, men når det kommer til konkrete forslag kan man lett bli skuffet.  En viktig grunn er at regjeringen har signalisert at man ikke har midler for nye tiltak. Men mange av forslagene er også svært spesifikke for UK og ikke så relevante for Norge (”foundation degrees”, offentliggjøring av hvor studentene finner jobber, økt involvering av the Technology Strategy Board i en kompetansemeglerrolle, bedre kontakt mellom karrieresentre ved universitetene og næringslivet, handlingsplan for entreprenørskap mv.). Mest interessante fra et norsk ståsted er forslag om at både PhD-studenter og post doc’er også bør få mulighet til praksisplasser i næringslivet (”internships”). Dette kan være alt fra noen uker til noen måneder. UK har i nærmere 35 år hatt en ordning som gir ferdig utdannede kandidater mulighet til å arbeide i en bedrift fra 1 – 3 år på oppgaver eller problemstillinger som er relevant for bedriften. Arbeidet gjennomføres i nært samarbeid med universitetet og med faglige veiledere herfra. I UK har dette vært regnet som noe av den mest vellykkede måte å få kunnskap og kompetanse ut i bedriftene på, men også for å bidra til innovasjon i næringslivet. Man ønsker å overføre suksessen fra denne ordning på ulike ”internship” ordninger som både studenter, PhD-er og post doc kan inngå i.  Dette forutsetter imidlertid et spleiselag mellom myndighetene og bedriftene for finansiering av praksisperioden. Av andre tiltak så foreslås det at flere studieprogrammer utformes og gjennomføres i et samarbeid med bedrifter (”sandwich degrees”). Et annet forslag er reintroduksjon av ”innovation voucher scheme” eller ”innovasjonssjekk” hvor bedriftene kan søke om å få tildelt en mindre sum penger for dekke utgifter til mindre prosjekter med universitetene. Et slags "bedriftsforsk" som en paralell til "småforsk". Rapporten inneholder en del  interessante observasjoner.  Inget universitet kan alene svare på alle næringslivets utfordringer, men universitetene er samtidig svært dårlige til å dele med hverandre og er lite villige til å henvise bedrifter til andre universiteter.  De 10 største bidragsyterne dekker 34 % all FoU i næringslivet. De 50 største bidragsyterne bidrar med hele 56 % og SMB-er bidrar bare med 3.5 % av all investering i FoU fra næringslivet. Lite flatterende tall. Så UK har også en ganske lang vei å gå.     

Forskningsarbeidet til nobelprisvinnere - ikke finansiert gjennom etablerte prosjekter

Flere nobelprisvinner har, i forbindelse de årlige TV-programmene på CNN, nevnt at mye av forskningen som danner bakgrunn for prisen ikke har vært finansiert gjennom forskningsprosjekter. Arbeidet, sier de, har vært så risikofylt at det er tvilsomt om noe forskningsråd ville finansiere det. Noen har kalt det ”moon-shine research” med henvisning til irlendernes navn på illegal framstilling av brennevin e.g. ”mountain dew” (hjemmebrent). Forskning har foregått i det stille uten institusjonens viten og vilje. Enkelte nevner at forskningen har vært finansiert gjennom små egne midler oppsamlet over tid og satt til side for de virkelig grensesprengende eksperimentene. En ny studie bekrefter delvis dette bildet: 
http://www.fasebj.org/content/24/5/1335.full.pdf+html

Artikkelforfatterne har analysert finansieringskildene for publiseringene (”landmark scientific papers”) som har dannet bakgrunn for Nobelprisene. De har tatt for seg de 70 nobelprisvinnerne som vant nobelpriser innenfor medisin, fysikk og kjemi i perioden 2000 til 2008. De fant at store deler av forskningsarbeidet ikke hadde noen dokumentert finansiering. Hele 1/3 av artiklene som dannet bakgrunn for tildelingene ikke hadde noen oppgitt finansiering. Flere av nobelprisvinnere poengterte i sine svar viktigheten av gode lønns- og arbeidsforhold, å kunne være beskyttet fra andre gjøremål og bekymringsløshet over behovet for å skrive søknader og skaffe finansiering. En tankevekker i en forskningsverden stadig mer styrt av tellekanter, inntjeningsbehov, forskning etter ”stoppeklokkeprinsippet” og mangel på frie midler.            

In praise of slowness

Er du også en som stadig leter etter nøkler, lommebok, kredittkort eller hva det skulle være. Tatt deg selv i å rote gjennom skuffer, ryggsekker, vesker og jakkelommer uten resultat. Bli stadig mer irritert. Ikke minst fordi du blir sen til jobben, møte, middagen eller hva du enn må rekke. Gå over det samme igjen og oppdager til din forbauselse at de lå der du først lette, men at du må ha oversett dem. Vel svaret kan være at din hjerne rett og slett arbeider raskere enn det din oppfattelsesevne makter å holde tritt med. Grayden Solman og to kollegaer ved University of Waterloo, Kanada satte opp ett eksperiment for å finne ut av hvordan mennesker leter. Forsøkspersonene ble gitt i oppgave å lete igjennom en rekke forskjellig fargede formuttrykk på en computerskjerm. De ble gitt i oppgave å finne et bestemt formuttrykk på kortest mulig tid. Mellom 10 -20 prosent av forsøkspersonene bommet på det de skulle finne. De satte opp ytterligere fire forsøk for å finne ut av hvorfor dette skjedde. Deres svar var at den del av hjernen som skal identifisere objektet man leter etter arbeider raskere enn det synet makter å fange opp. Man gir rett og slett ikke hjernen god nok tid på finne ut av hva du faktisk ser på. Konklusjonen er ganske enkel: når du leter etter noe gi deg tid til å gå gjennom tingene rolig og systematisk. Husk på det neste gang du ikke finner det du leter etter. Ellers så kan du jo også legge Marcus Aurelius sine ord på minne: ”Tal ikke for meget, og ha det ikke travelt med for mange ting” (Marcus Aurelius, Til meg selv).  

Mye å takke skottene for

Verden har mye å takke skottene for. Haggis, kilt, Adam Smith, James Watt, Alexander Graham Bell, John MacAdam (tarmacadam =asfalt), Alexander Fleming osv. Men ikke minst fotball. Verdens eldste fotball, som er datert til 1540, ble funnet bak panelet i Stirling Castle. Man mener fotball i mer organiserte former ble spilt i slottets gårdsrom for over 500 år siden. Dokumenter viser at hoffet hos kong James IV betalte to skilling for en pose med "fut ballis" i april 1497. Skotske livvakter spilte fotball. Gjerne opptil to timer. Spilte ble beskrevet som et ferdighetsspill med ingredienser av lureri. Kjekt å vite for alle oss som fortviler over all ”filming” i dagens fotball. Altså ikke noe nytt fenomen.  

Surmulende forskere - sviktende argumentasjon

Aftenpostens kultur og debattredaktør, Knut Olav Åmås, har et prisverdig kritisk blikk på norsk forskningspolitikk. Det virker som han er genuint opptatt av norske forskeres vel og vel. Et særsyn i en mediahverdag hvor forskningens vilkår ikke akkurat er førstesidestoff. All ros til ham for det. Men i sin kommentarartikkel 21.desember i år svikter noe av argumentasjonen.  Han er, i lett ironisk stil, oppgitt over at forskerne i UoH-sektoren klager over manglende tid til forskning når undersøkelser vitterlig viser at tid til administrasjon har gått ned og lurer på om norske forskere egentlig er noen surmulere som i bunn og grunn ikke makter å organisere tiden sin godt nok. 

Her glemmer imidlertid Åmås et poeng. I rapporten, Forskningsvilkår ved norske universiteter i et internasjonalt perspektiv (NIFU, 2010), gjøres en sammenligning av forskningsvilkårene på universitetene i 7 ulike land. Den viser at det ikke er store forskjeller i forskningsvilkårene for vitenskaplige ansatte i de ulike landene, men på enkelte felter finner man klare forskjeller. For Norge gjelder dette bl.a. en uttrykt mangel på undervisnings- og forskningsassistanse. Konklusjonen er bl.a. at dette kan bidra til å forklare hvorfor professorer i Norge har et lavere publiseringsomfang enn sine kollegaer i de andre landene. Selv om det er en del metodiske forbehold ved undersøkelsen, så viser den at det kan være mulig at forskere i UoH-sektoren i Norge må gjøre langt mer selv både på forskningssiden og undervisningssiden, enn det som er vanlig i de andre landene. Nå ønsker vi vel ikke amerikanske tilstander her i Norge. Der de mest publiserende forskerne er skjermet for undervisning.  Der undervisningen på lavere nivå i stor grad gjennomføres av en hærskare av universitetslektorer og andre på dårlige og oppsigelige korttidskontrakter.  Tidstyv-problemstillingen i UoH-sektoren er uansett er langt mer sammensatt enn at norske forskere er dårlig til å organisere sin egen tid, slik Åmås hevder.

Verre er det at Åmås mener at svaret på manglende sammenhengende tid til forskning er at forskerne bør oppgi en del av sin fleksibilitet. Akkurat som om stemplingsur og detaljert registrering av arbeidstiden vil gi noen mer sammenhengende tid til forskning? Eller at man gir avkall på muligheten for å arbeide på hytta eller hjemme i korte perioder og heller befinne seg uavbrutt på jobben, vil gi noe mer tid til forskning? Nei, forskning etter stoppeklokkeprinsippet er det vel ingen som har tro på. Det er riktig at mer sammenhengende tid til forskning er en av de største utfordringene for UoH-sektoren, men man løser ikke det ved økt regulering eller økte krav knyttet til bruk av arbeidstiden. Er det noe gjennomgang at de gode forskningsmiljøene viser så er det at en ”byråkratisk kultur” med mye regel- og målstyring har en negativ innvirkning på forskningskulturen og forskningsproduksjonen.